Tradisjonell forståelse av digital kompetanse som begrep

 

Definisjoner av digital kompetanse

Selve begrepet digital kompetanse er en forhistorie som nært er knyttet opp til utviklingen av ”new literacys”. Det har gjennom de siste 30 årene dannet seg en ny forståelse av begrepet literacy, som egentlig betyr leseferdigheter, til også å omfatte mye mer. Det har i denne prosessen vært en del skepsis fordi en har vært redd for at disse nye formene vil forskyve de mer tradisjonelle.

Selve begrepet digital kompetanse er bygget opp av flere av disse literacies. Ersdal hevder i boka ”Digital kompetanse i skolen” at følgende literacies var viktige i forbindelse med etableringen av digital kompetanse som begrep:

–          Visual literacy som går på den visuelle opplevelse og den informasjon brukeren kan trekke ut fra en visuell fremstilling

–          Computer literacy går mer på de datatekniske ferdighetene, hvordan datamaskinen fungerer og hvordan den kan programmers

–          Information literacy går på å ha kompetanse for informasjonssøk, systematisering av informasjon og hvordan utvikle en kildekritisk holdning

–          Network literacy går på hvordan en forholder seg til det globaliserte informasjonssamfunnet, og ikke minst hvordan vi opererer i et slikt globalt nettverk.

Under utarbeidelsen av Stortingsmelding nr 30 ble ITU (Forskning og kompetansenettverk for IT i utdanningen) utfordret til å utarbeide et problemnotat rundt begrepet Digital kompetanse. De kom da frem til følgende definisjon:

Digital literacy omfatter evnen til å utvikle potensialet som finnes i IKT og utnytte det innovativt i læring og arbeid. Dette forutsetter en fortrolighet med IKT og digitale medier og vurderes som nøkkelbegreper i livslang læring” (ITU, 2003)

Det finnes en rekke forskjellige definisjoner av begrepet og hva det inneholder alt ut fra hvilken kontekst en bruker begrepet. Rune K Baltzersen illustrerer i boka ”La stå! Læring på vei mot den profesjonelle lærer” begrepet Digital kompetanse som en femdelt pyramide. I bunnen ligger de grunnleggende digitale ferdighetene som inkluderer evnen til å ta i bruk egnet programvare til oppgaveløsning. På det andre trinnet ligger den digitale navigeringskompetansen, evnen til å finne relevant informasjon på nettet. Det tredje nivået dreier seg om en kildekritisk vurderingskompetanse, evnen til å vurdere informasjonen en finner på nettet på en kildekritisk måte. Det fjerde nivået går på digital samarbeidskompetanse, det å kunne samarbeide over nettet. Øverst setter Baltzersen det han kaller digital dannelse, som går på hvordan delta og hvordan oppføre seg på nettet.

Digital kompetanse gammel

Erstad hevder i boka ”Digital kompetanse i skolen” at begrepet ”digital kompetanse befinner seg i spenningsfeltet mellom skole og fritid, mellom formell og uformell læring og mellom mediekultur og institusjonalisert læringskultur” (Erstad, 2010). Videre hevder han at hvilke komponenter som inngår i begrepet vil kunne endre seg over tid, men slik situasjonen er i dag hevder Erstad at følgende komponenter er viktige:

–          Grunnleggende IKT ferdigheter

–          Laste opp/ned

–          Søke

–          Navigere

–          Klassifisere

–          Integrere

–          Evaluere

–          Kommunisere

–          Samarbeide

–          Skape/kreere

Han foreslår en overordnet definisjon av digital kompetanse ”Digital kompetanse er ferdigheter, kunnskaper og holdninger ved bruk av digitale medier i det lærende samfunn” (Erstad, 2010).

 

Men hva med læringsutbyttet?

Etter mer enn to tiår med det som må karakteriseres som en massiv satsing har det vært vanskelig å dokumentere en økt faglig kompetanse hos norske elever. Undersøkelser viser at norske elever skårer høyt i forfold til digitale ferdigheter, men kun middelmådig i forhold til kunnskaper i lesing, matematikk og naturfag. Dette har medført at en del forskere de siste årene har kritisert innføringen av digital kompetanse som den femte basisferdigheten. Professor Svein Sjøberg ved Institutt for lærerutdanning ved Universitet i Oslo har blant annet ytret seg svært kritisk til den norske satsingen på Digital kompetanse i en kronikk i bladet ”Utdanning”. I denne kronikken, som stod på trykk i 2008, hevdet han at ”Vi ser altså at omfattende bruk av IKT henger sammen med lavere skåre i både norsk, naturfag og matematikk”.  Kronikken var en kommentar til resultatene av PISA undersøkelsen og Sjøberg tok orde for å reversere satsingen på bruk av IKT i skolen. Dette synet støttes også av førsteamanuensis Lars Vavik ved Høgskolen Stord/Haugesund. Han har gjennom flere år satt spørsmålstegn ved hvilket læringsbytte elever får gjennom å bruke IKT-verktøy.

Mangelen på dokumenterbare resultater i forhold til faglig læringsutbytte gjør, etter mitt syn, at vi bør stoppe opp og se på hva grunnene til at satsingen på digital kompetanse ikke har gitt de resultatene vi kanskje kunne forvente. Kanskje er det slik, at fokus på digital kompetanse hos elevene, rett og slett ikke er et egent verktøy i forhold til læring. En annen grunn kan være måten vi har definert digital kompetanse og måten begrepet anvendes i undervisningen. Kanskje har vi definert begrepet for snevert og hatt for stor fokus på arbeidet rundt informasjonsbearbeidelse og dannelse. Jeg vil hevde at det er nødvendig å legge mer i begrepet og ta på alvor det Erstad hevder om at begrepet endrer seg og at nye komponenter kommer til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *